Jeg heter William Scheele, er 18 år og konkurrerer i EWS U21 klassen, der jeg er eneste nordmann i klassen.
Det jeg liker best med sykling er å sykle litt «for» fort nedover med gode venner over en lang dag, det betydde for min del at Enduro var den perfekte grenen. I Enduro sykler du hele dagen, alle kommer ned fra etappene i full ekstase, og da går praten automatisk i en god stemning langs veien opp til neste etappe. Gjennom årets sesong har jeg blitt godt kjent med topp 10 feltet i U21 og skapt gode vennskap med folk fra Australia, New Zealand, USA, Canada, Finland, Frankrike og Italia.
Her kommer et «reisebrev» fra en nylig gjennomført 3 ukers tur til Canada og USA, der jeg deltok på tre EWS ritt på tre forskjellige destinasjoner.
Deltagelse på rittene var en viktig del av ambisjonen min for 2022 sesongen der jeg ønsket å delta på alle tilgjengelige EWS ritt. Så før jeg reiste over deltok jeg på EWS ritt i Skottland, Østerrike og Italia.
I tillegg til å delta på samtlige ritt i år, var ambisjonen min å komme topp 10 på den globale EWS rankingen.
Første stopp på reisen var Whistler i Canada. Whistler er for mange kjent som en vinter destinasjon, men for oss syklister er det kjent som et av, og hvis ikke den mest kjente og beste, sykkeldestinasjonen i verden!
Og etter å ha vært der i ca 10 dager, kjørt og konkurrert i anlegget, må jeg innrømme at det er desidert det kuleste stedet jeg har syklet! EWS rittet var en del av den kjente Crankworks festivalen som hadde stopp i Whistler. Hele stedet kokte av stemning, med masse store navn fra sykkel industrien til stede for å delta på en rekke arrangement som tar plass under festivalen.
Selve rittet var ekstremt fysisk krevende. Vanligvis bruker man stolheis flere ganger under rittet som transport når det er EWS i Whistler, men i år var det kun en heistur. Rittet besto av 6 fartsetapper, etappene var veldig varierende – noen gikk i de berømte bike park løypene rett under heisen, mens andre gikk langt vekk fra anlegget hvor man ikke skulle tro at de lagde løyper. Dette førte til veldig variert terreng med doseringer og seriøst store hopp, samt helt ferske, stup bratte løyper fylt med de glatteste røttene og steinene du kan forestille deg.
Totaltiden var på 45 minutter, og rittet startet tidlig på morgen med en lang og seig klatring og avsluttet med en brutal 10 minutters etappe.
Sluttresultatet ble en 8. plass i U21 klassen noe jeg sier meg meget fornøyd med!
Etter Whistler reiste vi til Boston med fly og kjørte med bil ca. 4 timer nord i staten Vermont til et skisted som heter Burke Mountain. Den lille «byen» Bruke som bare var en gate med noen få butikker, levde av sykkelsport og et gigantisk XC stinettverk var utviklet rundt fjellet.
Her var det veldig entusiastisk publikum og god stemning. Amerikanerne er gode på å lage show og spesielt kult var det da de ropte navnet mitt mens de heia!
Løypene i Bruke var mye bike park og flatere stier, noe som ikke alltid faller i min smak. Dette rittet, til tross for å se pinglete ut på Strava, var et av de mest fysiske rittene jeg noen gang har deltatt på.
Det ble enda en solid 8. plass, noe jeg er veldig fornøyd med, med tanke på at dette var løyper som ikke favoriserte mine sterke sider.
Det siste rittet gikk i staten Maine, på et skisted som heter Sugarloaf. Her var det første gang de arrangere noen form for sykkelaktivitet i anlegget. Men det var helt klart en strategisk satsning i regionen for å tilstrekke seg terrengsyklister. Samtlige løyper var helt ferske og nybygde. En god dose regn dagen før gjennomkjøring betydde at løypene var fæle og enormt vanskelige å bare sykle i seg selv. Dette var løyper jeg digget og hadde skikkelig god følelse på sykkelen. Masse røtter og slimete gjørme betydde at alle slet. I likhet til de fleste andre, hadde jeg et par krasj her og der og tapte dessverre en del tid på det. Men jeg tar med meg min beste etappe så langt i karrieren; på etappe 2 med en 3. plass i U21 og en tid som hadde holdt til 7. i senior klassen, bare 7 sekunder bak verdensmester Jack Moir!
Her ble også resultatet P8. Jeg ble fornøyd med enda en solid topp 10 plassering, men litt irritert da det kunne vært bedre uten de unødvendige krasjene.
Så langt i EWS, ligger jeg på 6. plass og er nest beste 2003er i U21 klassen. Det betyr at de aller fleste foran meg på rankingen har sitt siste år i U21, men jeg skal også konkurrere her i 2023 sesongen.
Etter et par gode uker hjemme med mye trening gikk turen til Crans Montana i Sveits for siste bolk med EWS ritt for denne sesongen. Jeg syklet EWS rittet her i 2021 og kjente til noen av etappene fra før av. Etappene hadde mye tråking og tradisjonell bikepark i seg noe som ikke er av mine sterkeste sider. Regn å snø førte til noen spennende forhold med klinete og glatte partier på toppen, men støv i bunn.
Dette rittet gikk ikke helt veien for min del, hadde ingen vesentlige feil, men farten og formen var dessverre ikke til stede den dagen. Endte på en 11. plass noe som jeg ikke er fornøyd med, men det er viktige poeng for sammenlagt resultatet.
Siste stopp for EWS sesongen i år var en liten landsby i Pyreneene som heter Loudenville, dette var et område jeg følte meg skikkelig hjemme i med bratte, fæle og svingete løyper i typisk fransk stil. Følte meg i knallform på gjennomkjøringen og hadde det generelt skikkelig gøy. Natten før pro stage kom regnet, dette var noe jeg ikke hadde så mye imot siden vi ikke hadde hatt et skikkelig mud ritt i løpet av hele sesongen.
Pro stage var latterlig gøy. Toppen av stien var forholdsvis ny og så veldig bra ut på gjennomkjøring, men på rittet var det tilnærmet ingen ting igjen av stien, alle «rutsene» var flyttet eller borte. Alt dette betydde at man måtte ta til noen kule innside linjer og leke med grepet. Hadde et veldig greit run med ingen store feil og grei fart hele veien, det holdt til P9 på Pro stage som var et godt utgangspunkt for dag 2.
Etappe 2 var kanskje den glatteste stien jeg noen gang har satt dekk på. Overhørte flere ryttere som gikk av sykkelen for å skli ned partier på rumpa, det var begge føtter klikket ut og håpe all syklingen på snø i vinter ville hjelpe på det glatte underlaget. Mirakuløs nokk kom jeg ned den verste halvdelen av løypa uten krasj noe som betydde at jeg lå veldig bra an på den etappen. Men i neste sving som var kanskje den letteste på hele etappen sklir forhjulet ut jeg jeg går ned. Reiser meg opp og finner ut at styret er skjevt og at giret har koblet seg fra hendelen. Tapte opp mot 40sek på det noe som betydde at muligheten for et bra resultat på dette rittet var borte. Fant heller ikke tilbake til den gode følelsen resten av rittet og måtte nøye meg med en seig 21. plass.
De to siste rittene gikk ikke helt veien og dette gjorde en ganske stor sak på den totale rankingen. Etter rittene i Amerika var jeg ranket som nr. 6 i u21 og beste europeer. Etter de to siste rittene ble jeg dyttet ned til en 8.plass, men jeg kan ikke klage, sesongen gikk over alle forventinger hvor jeg oppnådde alle målene mine med god margin.
Men før offseason kunne begynne måtte jeg få med meg Tropy of Nations i Finale Ligure, dessverre fikk jeg ikke sykle det offisielle rittet da jeg ikke hadde et U21 lag å delta med. Dette rittet er som et vanlig Enduro ritt bare at man sykler 3 stk i tog og den samla individuelle tiden på alle 3 rytterne blir lagt sammen. Dessverre er det sånn at Norge ikke har så mange ivrige ryttere inne for U21 klassen og da ingen som kunne tenke seg å reise ned for å delta. Dette betydde at jeg syklet Riders Tropy som er samme rittet bare dagen før og at det er «et amatør» ritt. Jeg syklet med to gode kompiser Jonas Olsson & Kristian Holiman, vi kom oss til en fin 6. plass og hadde det skinnsykt gøy på veien dit. Vi hadde også en uke med fet sykling i forkant og seriøse mengder gelato ble spist under oppholdet.
I Europa reiser jeg rundt med bobil. Dette er for å holde kostnadene nede, men også for at da kan jeg ta med så mye utstyr jeg trenger, og det er veldig praktisk med tanke på hvor lenge jeg er på hvert sted.
Mine ambisjonen fremover er å kunne leve av syklingen som jo innebærer at jeg må videreutvikle meg til å bli blant de fremste i verden. Men jeg tar en sesong av gangen, og til neste år er målet å være topp 3 i U21.
Det er veldig få nordmenn som deltar i EWS og det hadde vært veldig kult å se flere ryttere ta steget opp i EWS.
Grenen er i stor utvikling, og bare på de to sesongene jeg har vært med, har sporten blitt større og fått mange flere tilskuere på rittene. Oppmerksomheten i sosiale medier har også økt mye.
Mange lurer kanskje litt på hvordan jeg trener. Treningen er delt opp i 3 hovedelementer.
1) Sykkelteknisk nedover, som handler om nedoversykling. Dette er kanskje den viktigste delen og er grunnen til at mange Downhill syklister kan gjøre det bra i Enduro.
2) Styrketrening. Rett og slett tid på styrkerommet. Dette er nok også ganske likt som utfor (alpint) sin trening, men med et noe mer utholdenhets preg og litt mindre eksplosivitet.
3) Utholdenhetstrening. Denne treningen ligner nok en del rundbane, og består av mange intervall økter og rolige langturer på landevei.
Jeg trener 6-8 økter i uka, dette varierer jo så klart ut ifra belastning og hvor i sesongen jeg er.
Men for å være en god Enduro syklist er helt avgjørende å være god teknisk. Og da mener jeg ikke å være flink ned flytløypa i Hafjell fullt av fine doseringer og hopp, men i de bratteste, sleipeste og vanskeligste løypene som finnes i Norge, for det er de man sykler i EWS!
William Scheele
Publisert 18.10.2022
