I helga 6-8 januar har en representant for NCFs ungdomsutvalg deltatt på NIFs nettverkssamling for unge. Her har deltakerne utvekslet erfaring, tanker og innspill om hvordan man kan bidra i å dra idretten fremover.
Tematikken har bla. vært frivillighet, implementering av unge idrettsledere, strukturelle og økonomiske utfordringer for idretts-Norge, både på nasjonal og lokal basis.
Under leser du representantens egne meninger om noe av denne tematikken
Nordmenn er frivillige, men hvordan skal vi fortsette denne trenden?
Vi er, og kommer i lang tid til å være avhengig av frivilligheten i og rundt idretts-Norge. Hvordan kan vi dra best mulig nytte av årsverkene lagt ned av frivillighet, samtidig som vi optimaliserer infrastrukturen rundt frivilligheten? Hvem skal få betalt, og hvilke forventninger skaper dette?
Jeg tror at mange av svarene på alle disse spørsmålene ligger i infrastrukturen og hvordan idretten er bygget opp. Vi er nødt til å utfordre oss selv på å delta, enten det er i en rolle som barne/ungdomstrener, administrativt arbeid for klubben/kretsen, eller noe så “enkelt” (men fremdeles like viktig) som å lage vafler i kiosken. Administrasjoner i klubbene må senke terskelen for å delta, gjennom å initiere arbeidsoppgaver og sosiale møteplasser. Klubbene må evaluere hvordan de praktiserer drift, arrangementer, rekruttering etc. Kanskje finnes det noen nye tanker eller innspill som kan gi din klubb et løft!
Idrett er sosialt, men like så sosialt som det er for utøverne som reiser rundt på sykkelritt sammen, er det også for alle foreldre/dommere/apparatet som også reiser rundt sammen. I en tid hvor folk flest kommer til å få mindre penger å rutte med, så kan jeg ikke understreke viktigheten av å bruke sin kapasitet som frivillig, nå mer enn noen gang. Vi trenger kostnadseffektive, sosiale og minnerike arrangementer for både barn, ungdom – og elite idretten.
Så hvordan kan vi klare det? Ikke et enkelt svar, men vi må bruke betalt kompetanse til å skape rammer og arenaer der kunnskap og erfaring kan flyte fritt. Samtidig som vi må forstå hvilke konsekvenser det har å gi enkeltpersoner for mye ansvar eller makt.
Jeg tror mange norske klubber og arrangementer vil slite som et resultat av et gammeldags syn, eller mer presist fordi det ikke åpnes opp for nye synspunkt eller inkluderes nok. Vi har mye kompetanse, som vi bør og må kanalisere på riktig måte. Enkeltindivider kan ikke få et for stort ansvar eller en for stor rolle, uten at det legges opp til innspill og god takhøyde. Dette er særlig sårbart på klubbnivå hvor enkeltpersoner ofte har for mye makt, og potensielt kan skape sårbarhet i strukturene og samspillet, dessverre.
Et annet godt eksempel på dette i praksis er at vi må bruke unge voksne som har sluttet med aktiv satsning inn i prosesser hvor man ofte kan nyte godt av nye stemmer og tanker. Viktigst av alt er å skape positive korrelasjoner mellom alle ressursene som finnes på tvers av alder, geografi og kjønn. For da vil også terskelen for å delta bli lavere.
Så hvordan kan vi skape et inkluderende og fritt miljø, hvor terskelen til å delta som frivillig er lav?
Et vanskelig spørsmål, men jeg håper alle som leser dette kan tenke gjennom hvordan dine/deres rutiner er mot den jobben som gjøres for å lage gode og trygge rammer for barn og unge. Slik kan vi beholde ungdom lengst mulig i idretten, skape positive opplevelser, vennskap og som en bonus kanskje også den neste store utøveren. Vi må skape arenaer hvor man kan møtes, dele erfaring og tanker. Kursvirksomhet for de som ønsker er også en smart ide. Selv om vi er avhengig av frivillighet, så synes jeg vi skal bruke den betalte kompetansen som finnes til å dra lasset i riktig retning.
Sist, men ikke minst. Husk at mange ønsker og hjelpe til, så det er bedre og spørre en gang for mye, enn en gang for lite. Kun sammen kan vi skape den arenaen vi ønsker for de beste vilkårene for idrettsglede, samhold, vennskap og store idrettsøyeblikk.
Publisert 11.01.23
